Tobias Drevland Lund (R): Haugenstua borettslag, med 882 boliger, er et av landets største. Det er 55 år gammelt, og tiden er derfor kommet for svært kostbar fasaderehabilitering. Det fordyres på grunn av verneverdier. Hva vil regjeringen gjøre for å hjelpe borettslag i denne situasjonen, og er det aktuelt å utvide Kulturminnefondets midler for å også dekke denne typen problemstillinger og/eller endre Husbank-reglene slik at det igjen blir mulig for borettslag å låne penger til gunstige betingelser for store ordinære rehabiliteringsprosjekter?
Grunngiving
Flere medier har den siste tiden skrevet om Haugenstua borettslag i Groruddalen i Oslo. Det er bygget av Obos i 1969 og er et av landets største. Nå står de foran enorme utgifter til fasaderehabilitering. Det vil koste i størrelsesorden 800 millioner kroner. Prosjektet fordyres av at bygningsmassen anses som verneverdig av Byantikvaren i Oslo, men vil uansett koste svært mye. For beboerne vil det innebære en enorm økning i fellesutgifter for å betjene et gigantisk lån. Mange har antagelig ikke råd.
Utfordringene til Haugenstua borettslag er ikke unike. Også andre borettslag, bygget på 1960- og 70-tallet, har gjennomført eller står foran store rehabiliteringsprosjekter. Etter hvert som årene går, vil dessuten stadig flere av dem, både i Oslo og i andre byer, oppleve å bli vurdert som verneverdige med alt det innebærer av kostnadsøkning for nødvendige prosjekter.
Hverken kommunale eller statlige støtteordninger for kulturminnevern og liknende er utformet med tanke på denne typen prosjekter. I teorien kvalifiserer kanskje borettslaget til midler fra Kulturminnefondet. Men i praksis ville en slik tildeling, etter samme brøk som andre og mindre prosjekter får penger, slukt en svært stor del av fondets samlede budsjettmidler i 2024.
I sin tid ble de store Obos-borettslagene bygget med rimelige og lange lån fra Husbanken. Men dagens ordninger treffer ikke borettslag som “bare” skal rehabilitere. De er primært myntet på klima- og miljøtiltak eller universell utforming med mer.
Det er i samfunnets interesse at nødvendig rehabilitering av de store borettslagene i levekårsutsatte områder på Oslos østkant skjer på en god måte. Alternativet kan ellers bli forslumming og boliger som i praksis ikke lar seg omsette.
Den såkalte byfornyelsen på indre øst i Oslo på 1980- og inn på 1990-tallet, ble i sin tid finansiert som et spleiselag mellom beboere/kjøpere, kommune og stat. Byfornyelsen var en egen post på statsbudsjettet helt inn på 1990-tallet. Husbankens midler ble også stilt til rådighet den gang.
Det er mye stygt man kan si om måten byfornyelsen på indre øst ble gjennomført på. Men det bidro til å forhindre forslumming av indre by. Fremover står samfunnet foran liknende problemstillinger på ytre øst. Å ikke gjøre noe, kan vise seg langt mer kostbart i lengden.